Heimevernet.

Som noen av dere kanskje vet har jeg allerede fullført min førstegangstjeneste. Jeg tjenestegjorde som sanitetssoldat i luftforsvaret i Bodø. Jeg hadde en flott tjeneste og stort sett en bra opplevelse med å være i militæret. Etter militæret dro jeg rett til Montana på bibelskole (SBS). Mens jeg var der fikk jeg et brev med masse informasjon fra Heimevernet om at de trengte sanitetspersonell til innsatsstyrkene deres og at de håpet jeg hadde lyst til å søke meg inn der. Jeg hadde verken lyst eller anledning så jeg søkte selfølgelig ikke. Nå, derimot, har jeg nettopp fått nytt brev, denne gang med ordre om oppmøte til "oppkledningsøvelse" 6.februar.
Jeg sendte mail til Vernepliktsverket for å få svar på hva dette var for no'. Jeg har jo fullført førstegangstjenesten, hvorfor får jeg ny innkalling?!
Svaret fikk jeg idag. Ikke god lesning...
Stortinget har fastsatt at den totale lengden av ordinær tjeneste i fredstid er 17 måneder (jeg fatter ikke hvorfor alle bare har 12 måneder..) Det betyr at Forsvaret fortsatt har 220 dager de kan "disponere" meg. Jeg har aldri hørt om noen andre som har blitt innkalt etter fullført førstegangstjeneste på denne måten... sukk.
De hadde gått gjennom rullebladene og kvalifikasjonene til soldater og plukket ut folk de ønsket tilbake. I løpet av tjenesten min ble jeg i tre ulike tropper kåret til beste soldat, jeg har toppresultater fra Forsvarets Sanitetsutdannelse og ble også utnevnt til korporal, og jeg innser at dette nå teller negativt for meg...Jeg er håndplukket til noe jeg på det nåværende tidspunkt ikke ønsker i det hele tatt...
Jeg vet fortsatt lite om hva denne tjenesten innebærer. Kanskje er det ukesøvelser nå og da? Kanskje er det 4 måneder til våren? Må jeg droppe studiene neste år? Må jeg avlyse det planlagte Englandsoppholdet mitt til våren? Aner ikke.
Akkurat nå er jeg bare veldig frustrert og oppgitt.
Men jeg er samtidig trygg på at Gud har kontrollen. Litt merkelig kombinasjon egentlig... følelsene kolliderer litt inni meg. Skuffelse over det som skjer, men samtidig dyp tiltro til at uansett hvor jeg befinner meg i denne verden er jeg en del av Guds plan. Jeg erfarte på mange måter at Gud brukte meg i min førstegangstjeneste, der jeg som regel var eneste kristen i soldatgjengen. Kanskje har Gud mer på lager i slike sammenhenger? Kanskje vil Gud, gjennom meg, røre ved flere mennesker? Til syvende og sist er det betryggende å vite at "alt tjener til det gode for dem som elsker Gud" (Rom 8,28).
Min bønn er at jeg måtte være villig til å gå den veien Han ønsker for meg og ikke la mine egne ferdigtenkte planer komme i veien for Hans plan.
Jeg lever for Ham og velger å stole på at Han vet hva Han gjør.

Kjære Gud, ta hånden min.
Slipp den aldri ut av din.
Led meg på min vei idag
gjør meg trygg og god og glad.
Amen.