Jeg fikk en ny venn idag.

Jeg fikk en ny venn idag. Flere faktisk, men en som pekte seg ut.
Pekte seg ut i alder, visdom og godhet.

Jesse (teamlederen) og jeg, de to eneste skaterne her foreløpig, dro til den lokale skateparken idag: Evolution Skatepark. Denne parken er Storbritanias største utendørs betongpark skatepark med flombelysning. Ganske imponerende, spesielt med tanke på den lille byen den ligger i. Jeg har aldri vært no'n kløpper i betongparker, men dette var jo en gylden anledning til å trene litt. (Den 28.okt skal vi ha en såkalt "demo" i denne parken, med skateoppvisning, breakdance og vitnesbyrd, så det er smart å få "godfølelsen" med en gang.)
Etter kun kort tid måtte Jesse stikke med bilen for å hente noen dansere eller fikse et eller annet. Han gav meg en bussbillett og ba meg komme meg "hjem" på egen hånd. Det viste seg at sammen med bilen tok han også sekken min med mobil, penger, adresser osv...
Vil du ha telefonnummeret mitt, spurte han?
naaaahh...det blir like spennende uten, svarte jeg.
Alene i fremmed land. 1 bussbillett. Ingen peiling.
haha... det ble jommen meg et lite eventyr, som jeg nå vil fortelle.

Det begynte å bli mørkt og på tross av at jeg begynte å få god kontakt med flere av de lokale skaterne, fant jeg ut at det nok var smart å vende nesa hjemover. Etter littegrann forvirring om hvilken vei jeg faktisk skulle dra, fant jeg en fin liten bussholdeplass med riktig bussnummer. Etter nøye eksaminering av bussruteplanen på veggen konkluderte jeg med at ja, rute 585 kjører forbi Seamill Hydro, som var det eneste navnet jeg hadde fått med meg. UOI basen heter YWAM Seamill, så dette måtte være riktig.

Jeg kikket på ruteplanen. Det går en buss 19:01.
Klokka mi lå også i sekken i bilen, så jeg spurte en forbipasserende om tida.
19:04. Oh well. Da får jeg vente til neste buss 19:31.
Jeg er god til å vente. Pleier i hvertfall det. Men jeg tok ikke det skotske været i betraktning...
(Geografisk opplysning: Byen vi befinner oss i, West Kilbryde, ligger ved sjøen. Det betyr mye kjølig luft fra havet. Kjølig luft.)
Jeg stod der da. Ventet på buss 585. Og smilte til meg selv. Jakka mi lå også i bilen. Sammen med alt annet jeg hadde bruk for nå... Jeg humret. Jeg hadde ihvertfall en bussbillett.
30 minutter er normalt sett ikke veldig lenge. Men når småsvette skateklær forvandles til kjøle-elementer mot huden i den skotske høstvinden, går tida litt senere. Men-men.
Bussen kom jo til slutt.
Og kjørte rett forbi meg!
Jeg stod der og veivet med armenene, men bussen sakket ikke engang på farten! Bare dundret forbi meg.
okei..? tenkte jeg.
Hadde ikke noe annet valg enn å vente på neste buss. 30 min til i kulda.
Jeg gjorde mitt beste for å holde meg i bevegelse, mens jeg prøvde å legge en plan for hvordan jeg skulle få den neste bussen til å stoppe for meg.
Spille død..? nei, da ser han meg kanskje ikke engang.
Hoppe ut i veien..? nei..det kan jo bli litt farlig....
hm...
Mens jeg stod funderte på dette, kom en av de lokale skaterne, som jeg hadde prata littegrann med i parken, forbi. Jeg spurte ham hva han pleide å gjøre for å få bussen til å stoppe..haha.. Hadde de et utspekulert skotsk buss-stoppe-tegn? Han lo.
Det hørtes rart ut, bussen skulle ha stoppet, mente han.
jaja. Da hadde jeg i hvertfall ikke gjort no' galt.
- Hvilken buss skal du ta, spurte han.
- 585. Jeg skal til Seamill.
Han tittet opp på bussbua jeg stod under og smilte.
- Bussen stopper ikke her, sa han, Selv om det riktige nummeret står på veggen, så stopper den ikke her. Ikke spør meg hvorfor. Sånn er det bare.
- haha... Ikke rart den bare dundret forbi meg da... Jeg kunne ha blitt stående her hele natta.

Så han tok følge med meg til det riktige busstoppet. Og sørget for å bekrefte at det faktisk gikk en buss. Så gikk han.
Godt å ha venner, tenkte jeg. Selv om man bare har kjent dem i litt over en time.
Bussen kom og jeg rakte stolt frem den forhåndskjøpte billetten min.
Sjåføren bare så rart på meg.
-You can't use that here, lad.
Jeg gjorde mitt aller beste for å forstå hva han sa. Skotsk må være et av de vanskeligste språkene å forstå, ganske enkelt fordi de forventer at du forstår det, det er jo engelsk. Men i realiteten høres det mer ut som russisk, synes jeg. De åpner nesten ikke munnen når de snakker og ordene flyter inn i hverandre. I tillegg snakker de veldig fort.
Etter 5 sekunder med rask intern oversettelse forsto jeg at det han prøvde å si var at han nektet meg adgang på bussen med billetten min! Det viste seg at billetten min kun var gyldig på en spesiell type buss, og siste buss av det slaget var gått for dagen.
-You'll have to pay your fee or wait till tomorrow morning, sa sjåføren.
Tanken på å stå ute flere timer til i den kalde høstnatta fristet ikke særlig...
Så jeg prøvde trumf-kortet mitt:
- ehm...You see, I'm Norwegian...I have never been here before... I don't have any money...
- Sorry, lad, you have to pay for your fare.
Han virket bestemt. Forhandlinger var nytteløse.
Jeg tok en rask kalkulering av hvor lang tid det ville ta å gå hjem. Tja... det måtte i hvertfall være 3-4 timer... men jeg visst jo ikke veien engang, så det kunne fort bli mer enn det.
Jeg så meg raskt omkring for å finne en utvei av denne knipa.
Bak meg hørte jeg en gammel dame som prøvde å si et eller annet. Jeg snudde meg og så en søt liten bestemor med en krakk i den ene hånden og en "rulle-veske" i den andre.
- How much is the ticket, spurte hun sjåføren, I'll pay for the wee lad.
Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere. Hun reddet virkelig skinnet mitt. Jeg rotet i lommene for å se hva jeg hadde å tilby henne i retur. Lommene var tomme. Alt jeg hadde var en ubrukelig bussbillett.
- Thank you, thank you so much, sa jeg med det nærmeste jeg kunne komme en skotsk aksent, You saved my life.
- Don't worry, lad, I just hope someone would do the same for me, sa hun med et stort smil.
Det viste seg at hun skulle til nesten samme sted som meg. Seamill.
På bussen ble vi sittende ved siden av hverandre og prate. Hun tok seg av pratinga. Jeg lyttet. Konklusjonen min var at jeg virkelig ikke forstod 80-90% av det hun sa. Skotsk er vanskelig å forstå. Gamle skotske damer er enda vanskeligere. Så når hun smilte, smilte jeg. Når hun lo, lo jeg også. Det funket ganske bra.
- Thank you so much for your help, God bless you, sa jeg i det jeg hjalp henne av bussen på stoppet hennes.
- God bless you too, sa hun og hun tuslet inn i høstmørket.

Den nye vennen min bor i en trailerpark. Altså ikke i et eget hus, men i en slags campingvogn. Det er billigere. Hun virket glad over å ha et sted å bo.
Og hun hadde mer enn nok kjærlighet og vennlighet til både å betale billetten min og dele av tiden sin til å prate med meg. Handlingene hennes snakket tydeligere enn språket hennes. Jeg skjønte ikke alt hva hun sa, men jeg forstod veldig godt hva hjertet hennes uttrykte.
Slike ting får en til å tenke...
Hun trengte ikke å hjelpe meg. Men hun gjorde det helt frivillig. Jeg hadde absolutt ingenting å gi henne tilbake. Men hun gav meg det jeg trengte likevel.
Hvem er din neste, spurte Jesus...
Denne dama hadde skjønt noe de flest av oss så altfor ofte glemmer... Hun var ikke oppslukt av egne behov og mangler. Hun brydde seg.

Gjør jeg?

Jeg fant omsider tilbake til basen der resten av teamet nå var samlet.
Men i tankene hadde jeg fortsatt en liten skotsk dame med et veldig stort hjerte...