.måltid.

Maten her i Kina har vært et kapittel for seg selv, og for noen på gruppa kanskje den største kulturbarrieren å komme over...hehe.
Måltidene fungerer på den måten at man alle sitter rundt et stort rundt bord. På bordet er det en stor "snurreskive", der det legges alt mulig på. Det serveres i små skåler, f.eks. en skål med ris, en skål med chili-reker, en skål med dumplings, en skål med hønseføtter, et fat med fisk, etc. Så forsyner man seg bare av det man ønsker underveis, mens man snurrer på hjulet.
Det som går igjen er at maten er til tider ekstremt sterk, og at man ikke får servert drikke (annet enn litt vin under finere måltider).

Dette er alle bilder fra et av de bedre måltidene vi har hatt her. Men ellers så har det ikke vært så veldig mange kinesiske måltider vi har gått mette fra..hehe. Kinesisk mat er på ingen måte den maten de serverer på kinesisk restaurant i Norge. :-)
Det er så mye sære ting. hehe. Men morro er det. I hvertfall når man ikke er veldig kresen.
Men det gikk så langt at Ingrid og Anne Karin (lærerne våre) måtte inn i harde forhandlinger for å presse gjennom "western food" til frokost. Det fikk vi for første gang i dag. Toast. Egg. Syltetøy. Skinke. Himmelsk. hehe. Alternativet var en slags ris-suppe som ikke smakte noenting, i tillegg til andre kinesiske kulinariske retter som ikke fyller magen.

hm.
Noen ganger opplever man ting man ikke opplever til vanlig. Jeg ser ut til å regelmessig oppleve en hel del slike ting. Men noen ganger må man selv ta initiativet til slike erfaringer. :-)
Nettopp det var tilfelle i forrige uke, da vi fortsatt var i Kunming i Yunnan provinsen.
En dag var både Solveig og jeg ikke helt i form, og bestemte oss for å dra tidlig hjem til hotellet for å få en ekstra god natts søvn. I taxien på vei hjem fant vi ut at vi måtte gripe dagen og bestemte vi oss for å dra på et lite eventyr først.
Tanken vår var at her spiser de så masse rart vi ikke spiser i Norge. Dette må vi jo utnytte. Vi hadde hørt om folk som hadde spist både slange, hund, katt, ja, til og med honningfriterte bielarver! Så med skrekkblandet fryd dro vi ut i nattemørket, for å utforske Kunmings kulinariske bakgatemenyer.
Det var litt av en opplevelse. Det yret av folk. På gata spilte ungdommene biljard. Voksne spilte spill på fortauet. Alle de små gatekaféene skapte en veldig spesiell stemning, der menneskers samtale, stekepannenes røyk og matens underlige duft ble smeltet sammen til et sammensurium av inntrykk for oss forvirrede nordmenn.
Jo lenger inn i gata vi kom, jo mer intense ble inntrykkene. Overalt var det små boder med salg av smykker, klokker, duppedingser, men mest av alt mat. Og det var jo maten vi var kommet inn her for. Kjøtt i alle former og fasonger ble grillet og solgt på spyd.
Men vi ville jo ha noe eksotisk og uvanlig. Ikke kylling. Problemet vårt var at vi ikke forstår mandarin. Og en ting er sikkert: de forstod i hvertfall ikke engelsk.
Vi prøvde å mime både hund og katt, men jeg tror ikke kinesere har spilt særlig mye Fantasi i barndommen... de er håpløst dårlige til å forstå hva man mimer.
Til slutt gikk vi forbi en dame som satt med en liten valp i fanget. Det ble løsningen på språkbarrieren vår. Vi smilte og lo og klappet hunden litt. Så pekte vi på hunden og gav penn og papir til mannen som stod ved siden. "Photoungha", sa vi, som betyr "kinesisk" på mandarin.
Han skjønte hva vi ville, og skrev ned ordet for hund på mandarin!
Nå økte sjansene våre betraktelig til å faktisk gjøre oss forstått, fordi vi bare kunne vise lappen til de som solgte mat. De første folka vi viste lappen til bare smilte og lo og sa et eller annet vi ikke skjønte, mens de ristet på hodet.
Men så fikk vi øye på han. En mann som hadde et lite mat-utsalg lenger inne i gata. Der det nesten ikke var gatelys igjen. Der, på et lite bord, på et fat, lå det kjøttstykker av noe som helt klart ikke var gris. Helt klart ikke kylling heller. :-)
Vi viste lappen vår og pekte på fatet hans. Stemte dette..?
Han smilte og lo og ga oss tommel opp. Jepp. Dette var hund.
Var.
Nå var det kun kjøttstykker på et fat.
Vi fniste og lo godt, før vi uttrykte vårt ønske om å ha en liten smakebit.
Det han tydeligvis ikke forstod var ordet liten smakebit.
Han kuttet opp masse kjøtt, veide det, og tilberedte en slags hundesuppe.
Deretter satt han oss ned på noen små plastikk-stoler, ved et lite og alt for lavt plastikk picknick-bord.
Der ble vi sittende. Og stirre på maten vi hadde foran oss.
Og fnise nervøst.
Men mest av alt, der ble vi sittende å be om at Gud måtte desinfisere alle bakterier og basilusker fra dette kjøttet, som tross alt var tilberedt på en mer eller mindre uhygienisk måte på et mer eller mindre lugubert "gatekjøkken"...
Etter vår utvidede bordbønn hoppet vi i det.
Smaken var nesten litt overraskende. Blanding av kylling og storfe. Ganske godt faktisk.
Men jeg må innrømme at den faretruende tanken på tilbringe resten av uken over en doskål la en liten demper på nytelsen, til tross for at det var en kalkulert risiko jeg var villig til å ta. Likevel, vi spiste med andre ord ikke opp suppen.
Ikke i nærheten en gang. hehe.
Vi smakte litt, før vi smilende og velvillig betalte en alt for høy sum for vår skål hundesuppe. Så tok vi et bilde av mannen og forsvant inn i nattemørket igjen.
Det var et morsomt eventyr.
Og i likhet med alle andre ekte eventyr hadde også dette en happy ending.
Ingen ble syke eller dårlige.
Men vi fikk derimot en god historie å fortelle. :-)

flink bisk.
(Legg merke til den logrende halen...)

kelner, det er en hund i suppa mi...

hm. Første bit.

Blanding av ekstase og frykt,
av begeistring og bekymring.




<>