Miao-folket.

Her kommer litt folkeopplysning.
Kina er ett stort land, men består av massevis av etniske folkegrupper.
Den aller største gruppen heter Han-kinesere, og utgjør rundt 93% av den totale befolkningen.
De resterende 7% er inndelt i 55 adskilte folkegrupper, kalt minzu på mandarin.
Den provinsen som vi tilbrakte hele forrige uke i, Yunnan-provinsen, er den provinsen i hele Kina med flest ulike folkegrupper representert. 26 slike minzu'er er å finne i Yunnan.


En av disse er Miao-folket.

Miao-folket er i utgangspunktet et slags nomadefolk. De holder til i høyfjellet og lever på mange måter fra hånd til munn gjennom jordbruk og enkel gårdsdrift.
Vi fikk muligheten til å besøke en av deres landsbyer og det ble en uforglemmelig opplevelse.
Etter to timers kjøretur ut på landsbygda fra byen Kunming begynte veien dens klatring oppover fjellsiden. På toppen av fjellet fantes det en liten landsby, med 18 Miao-familier.
Men det som kanskje er mest oppsiktsvekkende med dette folket er det faktum at de går for å være kristne! I over hundre år har de holdt fast på den kristne tro, en tro som ble dem introdusert gjennom misjonærer på 1800-tallet. Vi hadde blitt fortalt at vi skulle få bli med på en av deres gudstjenester i landsbyen deres, og dette så vi frem til.

Landsbyen var en samling av små fattige hus. Noen mopeder her og der. Kyr som brautet i svingen. En grisunge løp forbi og jaget bort de søte kyllingene som prøvde å nærme seg oss. Og ved hushjørnet så vi små barneøyne som nysgjerrig tittet frem på disse rare hvite nykommerne. Området var slett ikke stort, men midt i denne landsbyen stod en bygning som skilte seg kraftig ut. Den var ikke bygget av jord og trebiter som de andre. Det var en stor hvitmalt betongkirke! Senere fant vi ut at bygningen var blitt finansiert av noen rike kristne på Taiwan. Dette var Miao-folkets tilbedelsessted, ikke bare for denne landsbyen, men også for landsbyene i området rundt. Det var søndag, og da kom folk fra andre landsbyer for å delta på gudstjeneste.
Ikke bare er Miao-folket kjent for å være kristne, en annen ting som også kjennetegner dem er deres vakre sangstemmer. Vi hadde blitt informert at de kom til å synge for oss, og at det var forventet at vi sang noe for dem. Ok. Det skulle vi da klare. Vi har jo en samling med gode norske salmer og sanger vi har gjort klar for slike anledninger. Lite visste vi om kvaliteten på sangen til Miao-folket. Dette er fattige mennesker. Unge og gamle. Syke og friske.
Men med englestemmer.
Helt utrolig. Bare akkompagnert av et ufattelig ustemt piano og et trekkspill, tryllet de frem de vindunderligste toner. Repertoiret var stort. Både tradisjonell kinesisk musikk, og annen mer vestlig inspirert musikk. Det som nok gjorde mest inntrykk var deres versjon av Hallelujah-koret fra Handels "Messias". På kinesisk! Det var til å få tårer i øynene av. Nei, det var til å grine av. Så utrolig vakkert!
Her var vi. Langt oppi fjellene. I Kina. Og Gud var der også.
Jeg så Ham. I øynene på noen eldre kvinner.
Jeg hørte Ham. I englesangen fra et kinesisk kor.
Jeg følte Ham. I den Hellige Ånds underfulle måte å røre ved meg og tale til meg.

Etterpå var det vår tur.
Vi stilte nølende opp i vår intuitivt skjeve koroppstilling og så ut over forsamlingen.
Noen hadde gått langt for å komme hit. Andre bodde oppi bakken.
Men i motsetning til de fleste andre steder vi har besøkt i Kina, så var det ingen hemmelighet hvorfor de var der. De var der for å tilbe. Løfte opp Jesu navn på deres måte.
Vi sang "Navnet Jesus". Deretter "Deg være ære". Til slutt sang vi "Amazing grace", hvor vi fikk pianisten til å akkompagnere og menigheten til å synge med på Miao-språket. Det var en sterk opplevelse!

Denne gudstjenesten kommer jeg til å huske lenge. Ikke fordi den inneholdt tre (!) prekener, der halve den mannlige forsamlingen sovnet under den siste lange. Ikke fordi Renate måtte løpe ut halvveis i den tredje prekenen med skikkelig neseblod. Ikke fordi vi delte så utrolig sterke vitnesbyrd, eller fordi vi maktet å oppmuntre dem på nevneverdig synlig måte.
Jeg kommer til å huske denne gudstjenesten fordi Gud møtte meg i musikken.

Det ble nevnt flere ganger at dette virkelig var en slags forsmak på himmelen.
En dag skal alle folk synge Guds pris. Men da skal vi alle synge samme melodi. Og vi skal alle forstå hverandre. Ingen språkbarrierer. Ingen kulturelle hindringer. Ingen klasseskiller eller sosiale båser.
Alle folk skal prise Gud navn.

Jeg tror likevel Miao-folket kommer til å være forsangere.