2 gode og en dårlig.

Hallo godtfolk!
Her kommer siste oppdatering fra Skottland, denne gangen med både gode og dårlige nyheter.
Starter med et par gode:
På lørdag kveld var GX ansvarlig for en gudstjeneste i en lokal kirke her. Jeg ble spurt om å lede lovsangen. Og igjen var det en flott opplevelse. Jeg tenker med takknemlighet på lovsangsteamet jeg er en del av i Salem i Kristiansand...og for alt det dere allerede har lært meg om lovsang. For dere som ikke kjenner disse menneskene, her er et bilde:


Anne Liv, Ingvild og Magnar er også med, men ikke på bildet.
Disse menneskene er fantastiske. Så hvis du ser dem, sørg for å bli kjent med dem. :-)
Sammen har vi hatt en utrolig bra lovsangshøst i Salem. Litt av dette følte jeg at jeg fikk dele videre med denne menigheten i Skottland. Det var et fint møte.

På søndag morgen ble jeg og et par andre fra teamet sendt til en annen kirke for å dele litt om hva GX driver med og dele våre vitnesbyrd. Jeg og Shira fikk ansvaret for ungdomsgruppa. Det var en gruppe på rundt 15 tenåringer i en ellers ganske stiv og tradisjonell skotsk kirke. Gudstjenesten var en høymesse med stor liturgisk pomp og prakt. I mine øyne lite tiltrekkende for ungdommer... Da er det flott å kunne oppmuntre ungdommene med en kristendom de kan lettere forholde seg til. Jeg fikk anledning til å bruke litt tid til å snakke med dem. Jeg delte noen tanker om identitet. Hva er som gjør at jeg er meg? På hvilket grunnlag bedømmer vi hverandre og hvordan er dette sammenlignet med Guds syn? Hvorfor trenger alle Gud..?
Det var en flott stund, og lederne kunne etterpå ikke få uttrykket nok ganger hvor bra det var for ungdommene å være i kontakt med rollemodeller som står for en sunn aktiv kristen livsforståelse, noe de kan relatere til.
Jeg tror vi alle har ungdommer rundt oss vi er rollemodeller for. Så altfor ofte oppdager vi ikke hvilken enorm betydning våre liv kan ha for andre, ofte yngre, mennesker rundt oss. Hvis vi våger å være tydelige kan vi gjøre ting mye lettere for de som ser opp til oss.

Så til den kjipe nyheten.
I går kveld skulle vi ha vårt første større show, en såkalt "satelite". Under oppvarmingen skjedde det fatale: jeg fikk en vridning i det venstre kneet mitt. Resultatet er at jeg ikke kan sette tyngden på det benet når jeg strekker det ut. Ikke særlig gunstig med tanke på å stå på rulleskøyter. Jeg stod over det showet. Og dro på sykehuset etterpå. Etter nøye eksaminering og røntgen, konstaterte legen at jeg har strukket et leddbånd i kneet og har som et resultat av det også fått væske under kneskålen. Det behøver ikke være en langvarig skade, men han sa at jeg måtte ta det rolig noen dager. Forhåpentligvis, med nok hvile og smertestillende tabletter vil alt ordne seg i løpet av noen dager, mente han. Det håper jeg inderlig. Jeg hinker rundt her så godt jeg kan.
Min første reaksjon var at jeg ble helt knust. Jeg ville bare gjemme meg i en krok og grine. Dette skulle være starten på de showene der jeg føler jeg har noe å bidra med. Fra å med i går har vi mye større setup på showene og dermed mer å boltre oss på. Det var dette jeg hadde sett frem til...
Og nå tyder mye på at jeg er satt på sidelinjen resten av denne tour'en...

Jeg har bedt mye over dette det siste døgnet og spurt Gud om hvorfor dette kunne skje...
Jeg har ikke fått noe godt svar på akkurat det enda. Men jeg har fått tilbake gnisten. Jeg har bestemt meg for å ikke la dette ta bort gleden min. Det er mange andre ting jeg kan bidra med fortsatt, noe som forøvrig ble veldig tydelig for meg da jeg ble brukt til å oversette et portugisisk vitnesbyrd på showet igår.
Det handler ikke om enkeltpersoners prestasjoner, men om måten Gud virker gjennom teamet som en helhet. Jeg har fortsatt en viktig rolle, om enn ikke så synlig lenger.

Jeg er også blitt påminnet om hvor uendelig god Gud har vært mot meg gjennom hele livet mitt. På mange måter føler jeg det nesten egoistisk av meg å klage over en liten kneskade nå. Som om jeg har krav på at jeg skal være skadefri. Jeg velger å bruke denne erfaringen til å teste min egen karakter, til å vokse og bli sterkere.
Jeg tror måten vi forholder oss til de erfaringer vi gjør i livet enten bringer oss nærmere Gud eller fjerner oss fra Ham. Vi blir enten styrket eller svekket. Tror ikke det går an å forholde seg nøytral til det som skjer i ens eget liv... Derfor har vi alle et ansvar til å sørge for at alt som skjer, selv det som ikke er så bra, leder oss nærmere Gud.
Dette akter jeg å gjøre.

(Når dette er sagt så håper jeg fortsatt at kneet mitt skal bli så bra innen torsdag kveld at jeg kan delta i hovedshowet vårt. Dette er et tips til alle dere som har gått tom for bønneemner i det siste...hehe)