Rev. Wang

Noen ganger møter man mennesker som man beundrer. Mennesker man ser opp til og ønsker å lære av. Bli lik. Mennesker som har levd et liv som sier mye mer enn tusen ord. Som har latt handlinger tale for sine overbevisninger. Som har vist at det går an å leve 100% for noe som er større enn seg selv. Som har bevist at livet er mer enn kortvarig nytelse. Som har erfart et dyptgående og grensesprengende gudsnærvær som overgår alle fysiske begrensninger og dermed forandrer alt. Som ikke lar alder stoppe dem. Som fullfører løpet. Som lever fullt ut.

Jeg vil gjerne fortelle om en slik person jeg møtte. Pastor Wang.

Vi var på besøk i en bibelskole, som utdanner kristne pastorer og menighetsarbeidere. Der møtte vi rev.Wang. En gammel mann, med ustø gange og en skjev nakke. Han hadde noe mildt over seg, men talte med klar og sterk røst. En ydmyk mann, men høyt respektert av alle vi møtte. Det viste seg at det var han som hadde stiftet denne bibelskolen. Nå var han 82 år gammel og hadde gitt fra seg lederskapet til den yngre garde. Men han var der fortsatt. Til stor inspirasjon for de unge teologistudentene. Han var med oss hele dagen. En morsom mann, med glimt i øyet. Det var noe spesielt ved ham. Ingrid Eskilt hadde møtt ham før og bad ham fortelle historien hans. Han smilte og sa at det tok for lang tid. For mye å fortelle. Det fikk vente til senere på dagen. Ok. Vi fikk vente.

Merkelig med sånne folk. Når man kan ense at deres personlige erfaring og visdom langt overgår deres fysiske utseende. Når denne mannen, med hevede hender og sterk røst, ba for bibelskolen og oss besøkende, begynte tårene mine å trille.
"Creator of heaven and earth! ...let your name be glorified in us, every day!"

På avskjedsmiddagen sørget jeg for å komme på samme bord som ham. Vi spurte vi igjen. Kunne han fortelle litt av sin historie..?
Han smilte og sa gjennom tolken at det var så masse å fortelle, så mange undere å vitne om. Han visste ikke helt hvor han skulle begynne.
"many miracles, many miracles...", sa han på krøkkete engelsk.

Jeg glemte måltidet og satt helt oppslukt i hva han fortalte...
Det viste seg at han fra tidlig alder hadde ønsket å studere på teologisk seminar. Dette var før kulturrevolusjonen, så det var faktisk en reell mulighet for ham. Men han hadde en bror som var blind, som gjorde det vanskelig å for ham å bare reise sin vei. Etter mange måneder med intens bønn, ble broren helbredet på det ene øyet. Dette, sa rev. Wang, var starten på reisen hans med Gud. På 50-tallet begynte han så på teologisk seminar og fikk utdannelse.

Så brakte det løs. 1966. Kulturrevolusjonen brakte med seg mye smerte, og for mennesker som representerte religion, slik som Rev.Wang, fikk det fatale konsekvenser. Han ble tatt til fange av myndighetene og fengslet for sin tro.
Hjemme måtte han etterlate kone og 5 sønner.
Lite visste han at han kom til å sitte i fengsel lenge.
15 år...
I 15 år satt han fengslet for troen på Jesus.... Jeg får frysninger bare av å skrive dette.
Og jeg kjenner jeg føler meg ufattelig liten i møte med slike mennesker...
Han hadde ingen bibel. Men hver natt ba han. I alle årene han satt i fengsel.
Fra sin hukommelse skrev han ned 10 bøker, som han tok vare på. Disse har jeg fortsatt, sa han med et smil om munnen.
Han var 40 år når han ble fengslet. Når han slapp ut var han 55.

Hva betyr det å ta opp sitt kors og følge Jesus...?

.great.

You are not a great man until you have climbed the Great Wall.

Chinese proverb

.edward.

Jeg vil gjerne fortelle fra et av mine høydepunkt så langt på turen vår.
I forrige uke var vi i Kunming, i Yunnan-provinsen. En av dagene hadde vi en avtale med en klasse på universitet. Det var studenter som studerte engelsk på "major"-nivå og som gjerne ville treffe oss for å praktisere engelsken. Vi kunne bruke denne muligheten til å lære mer om Kina og kulturen. Flott det.
Vi møtte elevene og tok en tur rundt på campus'en, før vi slo oss ned i en liten park. Vi ble sittende i små grupper på 2-3 stykker.
Det viste seg at han som Solveig og jeg ble sittende sammen med kalte seg kristen. Kristen?
Dette skulle vise seg å bli en spennende samtale.
Edward, som han het, hadde vært i kontakt med en kristen amerikaner, som hadde sendt ham en kinesisk bibel. Han holdt også jevnlig mailkontakt med denne misjonæren.
Edward sa at han så gjerne ville være en kristen, men det var så mye han ikke forstod. Han var veldig ærlig med oss og sa at han så på seg selv som kristen, men siden han ikke hadde så mye kunnskap eller erfaring så kunne det godt hende at folk rundt ham ikke regnet ham som kristen. Men han ønsket å vokse og å lære.
Han var tydelig ganske "fersk", så vi fikk anledning til å snakke masse med ham. Jeg tok opp min norske bibel og forklarte litt. Jeg viste ham litt rundt i de ulike bøkene og anbefalte ham hvor han kunne begynne å lese. Han var nysgjerrig. Ønsket å finne ut mer. Han hadde hørt om en kirke i bydelen, og jeg anbefalte ham å oppsøke et slikt fellesskap for å få hjelp til å vokse i troen og få svar på spørsmål han måtte ha. Han var enig. Det er lettere å være flere.

Han var veldig interessert i å høre hva troen min betyr for meg og hva jeg mener er selve kjernen i den kristne tro, og på hans oppfordring skrev jeg også dette ned i kladdeboka hans. Han spurte til og med om han kunne ta et opptak av meg mens jeg leste et avsnitt fra min norske bibel. Jeg valgte et avsnitt fra Johannes evangeliet og leste mens han brukte mp3-opptakeren sin til å forevige lyden.
Jeg på min side foreviget minnet. Om møtet med min første lokale kristne kineser.

.måltid.

Maten her i Kina har vært et kapittel for seg selv, og for noen på gruppa kanskje den største kulturbarrieren å komme over...hehe.
Måltidene fungerer på den måten at man alle sitter rundt et stort rundt bord. På bordet er det en stor "snurreskive", der det legges alt mulig på. Det serveres i små skåler, f.eks. en skål med ris, en skål med chili-reker, en skål med dumplings, en skål med hønseføtter, et fat med fisk, etc. Så forsyner man seg bare av det man ønsker underveis, mens man snurrer på hjulet.
Det som går igjen er at maten er til tider ekstremt sterk, og at man ikke får servert drikke (annet enn litt vin under finere måltider).

Dette er alle bilder fra et av de bedre måltidene vi har hatt her. Men ellers så har det ikke vært så veldig mange kinesiske måltider vi har gått mette fra..hehe. Kinesisk mat er på ingen måte den maten de serverer på kinesisk restaurant i Norge. :-)
Det er så mye sære ting. hehe. Men morro er det. I hvertfall når man ikke er veldig kresen.
Men det gikk så langt at Ingrid og Anne Karin (lærerne våre) måtte inn i harde forhandlinger for å presse gjennom "western food" til frokost. Det fikk vi for første gang i dag. Toast. Egg. Syltetøy. Skinke. Himmelsk. hehe. Alternativet var en slags ris-suppe som ikke smakte noenting, i tillegg til andre kinesiske kulinariske retter som ikke fyller magen.

hm.
Noen ganger opplever man ting man ikke opplever til vanlig. Jeg ser ut til å regelmessig oppleve en hel del slike ting. Men noen ganger må man selv ta initiativet til slike erfaringer. :-)
Nettopp det var tilfelle i forrige uke, da vi fortsatt var i Kunming i Yunnan provinsen.
En dag var både Solveig og jeg ikke helt i form, og bestemte oss for å dra tidlig hjem til hotellet for å få en ekstra god natts søvn. I taxien på vei hjem fant vi ut at vi måtte gripe dagen og bestemte vi oss for å dra på et lite eventyr først.
Tanken vår var at her spiser de så masse rart vi ikke spiser i Norge. Dette må vi jo utnytte. Vi hadde hørt om folk som hadde spist både slange, hund, katt, ja, til og med honningfriterte bielarver! Så med skrekkblandet fryd dro vi ut i nattemørket, for å utforske Kunmings kulinariske bakgatemenyer.
Det var litt av en opplevelse. Det yret av folk. På gata spilte ungdommene biljard. Voksne spilte spill på fortauet. Alle de små gatekaféene skapte en veldig spesiell stemning, der menneskers samtale, stekepannenes røyk og matens underlige duft ble smeltet sammen til et sammensurium av inntrykk for oss forvirrede nordmenn.
Jo lenger inn i gata vi kom, jo mer intense ble inntrykkene. Overalt var det små boder med salg av smykker, klokker, duppedingser, men mest av alt mat. Og det var jo maten vi var kommet inn her for. Kjøtt i alle former og fasonger ble grillet og solgt på spyd.
Men vi ville jo ha noe eksotisk og uvanlig. Ikke kylling. Problemet vårt var at vi ikke forstår mandarin. Og en ting er sikkert: de forstod i hvertfall ikke engelsk.
Vi prøvde å mime både hund og katt, men jeg tror ikke kinesere har spilt særlig mye Fantasi i barndommen... de er håpløst dårlige til å forstå hva man mimer.
Til slutt gikk vi forbi en dame som satt med en liten valp i fanget. Det ble løsningen på språkbarrieren vår. Vi smilte og lo og klappet hunden litt. Så pekte vi på hunden og gav penn og papir til mannen som stod ved siden. "Photoungha", sa vi, som betyr "kinesisk" på mandarin.
Han skjønte hva vi ville, og skrev ned ordet for hund på mandarin!
Nå økte sjansene våre betraktelig til å faktisk gjøre oss forstått, fordi vi bare kunne vise lappen til de som solgte mat. De første folka vi viste lappen til bare smilte og lo og sa et eller annet vi ikke skjønte, mens de ristet på hodet.
Men så fikk vi øye på han. En mann som hadde et lite mat-utsalg lenger inne i gata. Der det nesten ikke var gatelys igjen. Der, på et lite bord, på et fat, lå det kjøttstykker av noe som helt klart ikke var gris. Helt klart ikke kylling heller. :-)
Vi viste lappen vår og pekte på fatet hans. Stemte dette..?
Han smilte og lo og ga oss tommel opp. Jepp. Dette var hund.
Var.
Nå var det kun kjøttstykker på et fat.
Vi fniste og lo godt, før vi uttrykte vårt ønske om å ha en liten smakebit.
Det han tydeligvis ikke forstod var ordet liten smakebit.
Han kuttet opp masse kjøtt, veide det, og tilberedte en slags hundesuppe.
Deretter satt han oss ned på noen små plastikk-stoler, ved et lite og alt for lavt plastikk picknick-bord.
Der ble vi sittende. Og stirre på maten vi hadde foran oss.
Og fnise nervøst.
Men mest av alt, der ble vi sittende å be om at Gud måtte desinfisere alle bakterier og basilusker fra dette kjøttet, som tross alt var tilberedt på en mer eller mindre uhygienisk måte på et mer eller mindre lugubert "gatekjøkken"...
Etter vår utvidede bordbønn hoppet vi i det.
Smaken var nesten litt overraskende. Blanding av kylling og storfe. Ganske godt faktisk.
Men jeg må innrømme at den faretruende tanken på tilbringe resten av uken over en doskål la en liten demper på nytelsen, til tross for at det var en kalkulert risiko jeg var villig til å ta. Likevel, vi spiste med andre ord ikke opp suppen.
Ikke i nærheten en gang. hehe.
Vi smakte litt, før vi smilende og velvillig betalte en alt for høy sum for vår skål hundesuppe. Så tok vi et bilde av mannen og forsvant inn i nattemørket igjen.
Det var et morsomt eventyr.
Og i likhet med alle andre ekte eventyr hadde også dette en happy ending.
Ingen ble syke eller dårlige.
Men vi fikk derimot en god historie å fortelle. :-)

flink bisk.
(Legg merke til den logrende halen...)

kelner, det er en hund i suppa mi...

hm. Første bit.

Blanding av ekstase og frykt,
av begeistring og bekymring.




<>

.child.

Det finnes bare ett vakkert barn i verden,
og hver eneste mor har det.

- Kinesisk ordspråk

Miao-folket.

Her kommer litt folkeopplysning.
Kina er ett stort land, men består av massevis av etniske folkegrupper.
Den aller største gruppen heter Han-kinesere, og utgjør rundt 93% av den totale befolkningen.
De resterende 7% er inndelt i 55 adskilte folkegrupper, kalt minzu på mandarin.
Den provinsen som vi tilbrakte hele forrige uke i, Yunnan-provinsen, er den provinsen i hele Kina med flest ulike folkegrupper representert. 26 slike minzu'er er å finne i Yunnan.


En av disse er Miao-folket.

Miao-folket er i utgangspunktet et slags nomadefolk. De holder til i høyfjellet og lever på mange måter fra hånd til munn gjennom jordbruk og enkel gårdsdrift.
Vi fikk muligheten til å besøke en av deres landsbyer og det ble en uforglemmelig opplevelse.
Etter to timers kjøretur ut på landsbygda fra byen Kunming begynte veien dens klatring oppover fjellsiden. På toppen av fjellet fantes det en liten landsby, med 18 Miao-familier.
Men det som kanskje er mest oppsiktsvekkende med dette folket er det faktum at de går for å være kristne! I over hundre år har de holdt fast på den kristne tro, en tro som ble dem introdusert gjennom misjonærer på 1800-tallet. Vi hadde blitt fortalt at vi skulle få bli med på en av deres gudstjenester i landsbyen deres, og dette så vi frem til.

Landsbyen var en samling av små fattige hus. Noen mopeder her og der. Kyr som brautet i svingen. En grisunge løp forbi og jaget bort de søte kyllingene som prøvde å nærme seg oss. Og ved hushjørnet så vi små barneøyne som nysgjerrig tittet frem på disse rare hvite nykommerne. Området var slett ikke stort, men midt i denne landsbyen stod en bygning som skilte seg kraftig ut. Den var ikke bygget av jord og trebiter som de andre. Det var en stor hvitmalt betongkirke! Senere fant vi ut at bygningen var blitt finansiert av noen rike kristne på Taiwan. Dette var Miao-folkets tilbedelsessted, ikke bare for denne landsbyen, men også for landsbyene i området rundt. Det var søndag, og da kom folk fra andre landsbyer for å delta på gudstjeneste.
Ikke bare er Miao-folket kjent for å være kristne, en annen ting som også kjennetegner dem er deres vakre sangstemmer. Vi hadde blitt informert at de kom til å synge for oss, og at det var forventet at vi sang noe for dem. Ok. Det skulle vi da klare. Vi har jo en samling med gode norske salmer og sanger vi har gjort klar for slike anledninger. Lite visste vi om kvaliteten på sangen til Miao-folket. Dette er fattige mennesker. Unge og gamle. Syke og friske.
Men med englestemmer.
Helt utrolig. Bare akkompagnert av et ufattelig ustemt piano og et trekkspill, tryllet de frem de vindunderligste toner. Repertoiret var stort. Både tradisjonell kinesisk musikk, og annen mer vestlig inspirert musikk. Det som nok gjorde mest inntrykk var deres versjon av Hallelujah-koret fra Handels "Messias". På kinesisk! Det var til å få tårer i øynene av. Nei, det var til å grine av. Så utrolig vakkert!
Her var vi. Langt oppi fjellene. I Kina. Og Gud var der også.
Jeg så Ham. I øynene på noen eldre kvinner.
Jeg hørte Ham. I englesangen fra et kinesisk kor.
Jeg følte Ham. I den Hellige Ånds underfulle måte å røre ved meg og tale til meg.

Etterpå var det vår tur.
Vi stilte nølende opp i vår intuitivt skjeve koroppstilling og så ut over forsamlingen.
Noen hadde gått langt for å komme hit. Andre bodde oppi bakken.
Men i motsetning til de fleste andre steder vi har besøkt i Kina, så var det ingen hemmelighet hvorfor de var der. De var der for å tilbe. Løfte opp Jesu navn på deres måte.
Vi sang "Navnet Jesus". Deretter "Deg være ære". Til slutt sang vi "Amazing grace", hvor vi fikk pianisten til å akkompagnere og menigheten til å synge med på Miao-språket. Det var en sterk opplevelse!

Denne gudstjenesten kommer jeg til å huske lenge. Ikke fordi den inneholdt tre (!) prekener, der halve den mannlige forsamlingen sovnet under den siste lange. Ikke fordi Renate måtte løpe ut halvveis i den tredje prekenen med skikkelig neseblod. Ikke fordi vi delte så utrolig sterke vitnesbyrd, eller fordi vi maktet å oppmuntre dem på nevneverdig synlig måte.
Jeg kommer til å huske denne gudstjenesten fordi Gud møtte meg i musikken.

Det ble nevnt flere ganger at dette virkelig var en slags forsmak på himmelen.
En dag skal alle folk synge Guds pris. Men da skal vi alle synge samme melodi. Og vi skal alle forstå hverandre. Ingen språkbarrierer. Ingen kulturelle hindringer. Ingen klasseskiller eller sosiale båser.
Alle folk skal prise Gud navn.

Jeg tror likevel Miao-folket kommer til å være forsangere.

Dumplings.

I say no more.
(men for nye lesere henviser jeg til punkt nummer 1 på "bloggetikken-lista" mi)

Tanker fra Kina.

Jeg er i Kina.
Helt surrealistisk.
Mange inntrykk. Mange opplevelser.
Men ja, jeg er fortsatt i Kina.
Jeg opplever saa masse at jeg faktisk har litt problemer med aa samle tankene helt. Maa nok bruke litt tid i etterkant paa aa sortere tanker og inntrykk. Men her er en ting jeg tenker paa akkurat naa, som dere kan faa del i:
Noe av det tristeste ved det aa komme til fastlandskina er det faktum at folk flest her ikke har noe som helst forhold til religion. De har verken vokabular eller forutsetninger for aa forstaa noenting om Gud. Mange aar med kommunistisk styre har totalt ribbet dem for slik kunnskap. Her er et eksempel for aa illustrere dette:
Vi har to guider fra universitetet som foelger med oss naar vi drar paa utflukter og slikt. De fungerer ogsaa som vaare tolker, siden ingen her forstaar selv helt grunnleggende engelsk. En dag spurte jeg han ene om hvordan man sier "God bless you" paa engelsk. Han fikk litt problemer. Han visste ikke helt hvordan han skulle oversette "Gud". Han ga meg en frase som betyr noe som "good luck" eller noe i den duren... En annen dag proevde Ingrid (en av vaare to laerere her) aa sette igang en samtale med dem om Jesus. Saa hun spurte dem hva de visste om "Jesus Christ". Svaret deres var nedslaaende. "Father Christmas".
Sakte men sikkert proever vi aa gi dem litt opplaering. :-) De har naa forstaatt at det korset jeg har rundt halsen har med Jesus aa gjoere. Jeg tenker aa gi dem et av mine engelske nytestamenter foer vi drar herfra.
Paa soendag skal vi paa en tur ut til landsbygda, til en folkegruppe som har en stor andel kristne. Det har vaert misjonaerer der tidligere og naa har de en egen kirke og greier og er kjent for aa vaere kristne. Folkegruppen heter Miao og vi skal vaere med paa en gudstjeneste der. Det blir utrolig spesielt! Gleder meg.

------------------------------------------

Til slutt:
Som de fleste andre i blogguniverset har jeg blitt "tikket". Flere ganger.
Saa her er mitt lille bidrag til opprettholdelsen av denne meningsloese leken.

Regler:
Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv, eller rett og slett noe ingen andre vet. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon.

Her er mine 6 ting, selv om jeg er helt enig med Stine: 6 ting er jo alt for lite!Man burde jo lage en helt egen blogg bare for slike ting...

1. Det ekleste jeg noengang har spist er sannsynligvis noe som kalles "sweet dumpling". Det spiste jeg her i Kina, paa en scene foran rundt 150 eldre mennesker. Jeg greide aa presse ned 5. Da kom brekningene paa loepende baand.

2. Jeg har en ekstra ryggvirvel. Det innebaerer at jeg aldri vil kunne bli profesjonell rytter eller trampolinehopper. Det var i hvertfall legens beskjed.

3. Jeg har hatt snurrebart. Og det er jeg veldig stolt av.

4. Jeg har spilt fiolin for baade kongeparet og Gro Harlem Brundtland (mens hun var statsminister). Det var i min musikalske glanstid, naar jeg var rundt 12 aar, da verden var enkel aa forstaa og senebetennelse bare var et ord i fremmedordboka.

5. Jeg begynte paa svoemming naar jeg var yngre. Etter ca. 6 maaneder var jeg med paa mitt foerste svoemmestevne. Der fikk jeg 4 gullmedaljer (inkludert en medalje i stafett for eldre aldersgrupper). Uken etterpaa sluttet jeg.

6. Jeg har opptraadt for alle de stoerste businesspartnerene til Hotell Norge, utkledt som en av de mannlige artistene i ABBA. Vi var 4 stykker i kostymer. Nummeret var en medley av alle ABBAs stoerste hits og involverte i tillegg til sang ogsaa noen enkle danse-moves.

Saann.
Jeg "tikker" herved Finn "Kinamann", Ingvild Soerboe, Magnus Jansvik, Kenneth Sinnes, Solveig Nilsen, Siv Miriam.
Da var alle mine plikter unnagjort.
Haaper alle har det bra der hjemme!
Snakkes om noen uker!

Kunming

Hei alle sammen!
Foerst av alt: beklager at det blir heller daarlig med bloggoppdateringer om dagen.
Dagene har vaert maksimalt tettpakkede, med tidlig avreise om morgenen og sen gjenkomst om kvelden.
Oppholdet i Hong Kong er naa over og her kommer den uka i stikkordsform:
* Tao Fong Shan
* Ris
* taxi
* buddhistiske templer
* markeder
* pruting
* gode nye venner
* gode samtaler
* forelesninger om hong kongs historie og religionssituasjon
* sene kvelder
* vondt i beina av aa gaa saa masse
* besoek paa flere av Annie Skaugs tidligere prosjekter
* besoek i barnehager og eldresenter
* rar mat
* og masse, masse mer.

Naa har vi forflyttet oss inn i fastlandskina.
Situasjonen er radikalt anderledes, paa flere nivaa. I Hong Kong var det meste ganske preget av vestlig kultur.
Det meste var ganske moderne, trafikken fulgte logiske regler og de fleste forstod litt engelsk.
Her i Kunming er det ikke slik. Trafikken er en historie i seg selv. Byen er ogsaa mye mindre utviklet.
Og kanskje det mest aktuelle problemet er at folk flest ikke forstaar noenting engelsk. Ingenting.
Mannen i gata ser ikke ut til aa forstaa forskjellen paa yes og no. Det skaper ganske komiske situasjoner noen ganger.
Og vi faar alle god bruk for alle timene vi har lagt ned i Fantasi-spilling opp gjennom aarene...
"tre ord, foerste ord".... hehe

Idag har vi hatt forelesning om kinesiske minoriteter paa et lokalt universitet. Vi ble ogsaa geleidet rundt paa forskjellige campuser. Bare her i byen Kunming har de 18 universiteter. I hele Norge har vi 5...haha... ja. Litt flere folk her.
I morgen skal vi bl.a. til noe de kaller stone forest, en "skog" av steinformasjoner. Det blir jo interessant.
jaja.
Litt vanskelig aa forklare alt hva vi har opplevd til naa paa kort tid.
Men konklusjonen er vel denne:
Vi opplever helt sykt masse. Vi har det veldig bra. Ingen er syke.
Gruppa fungerer godt sammen og vi har det veldig morro paa tur.
Jeg storkoser meg, med andre ord. :-)

Her i Kunming har vi ikke umiddelbar internett tilgang, saa sjansen for at det kommer noe mer info her med det foerste er ikke veldig stor...
Men jeg haaper at alt staar bra til der hjemme.
Sees om noen uker!

PS. Alle som treffer Merete blir herved beordret til aa gi henne en kjempeklem fra meg.