2 gode og en dårlig.

Hallo godtfolk!
Her kommer siste oppdatering fra Skottland, denne gangen med både gode og dårlige nyheter.
Starter med et par gode:
På lørdag kveld var GX ansvarlig for en gudstjeneste i en lokal kirke her. Jeg ble spurt om å lede lovsangen. Og igjen var det en flott opplevelse. Jeg tenker med takknemlighet på lovsangsteamet jeg er en del av i Salem i Kristiansand...og for alt det dere allerede har lært meg om lovsang. For dere som ikke kjenner disse menneskene, her er et bilde:


Anne Liv, Ingvild og Magnar er også med, men ikke på bildet.
Disse menneskene er fantastiske. Så hvis du ser dem, sørg for å bli kjent med dem. :-)
Sammen har vi hatt en utrolig bra lovsangshøst i Salem. Litt av dette følte jeg at jeg fikk dele videre med denne menigheten i Skottland. Det var et fint møte.

På søndag morgen ble jeg og et par andre fra teamet sendt til en annen kirke for å dele litt om hva GX driver med og dele våre vitnesbyrd. Jeg og Shira fikk ansvaret for ungdomsgruppa. Det var en gruppe på rundt 15 tenåringer i en ellers ganske stiv og tradisjonell skotsk kirke. Gudstjenesten var en høymesse med stor liturgisk pomp og prakt. I mine øyne lite tiltrekkende for ungdommer... Da er det flott å kunne oppmuntre ungdommene med en kristendom de kan lettere forholde seg til. Jeg fikk anledning til å bruke litt tid til å snakke med dem. Jeg delte noen tanker om identitet. Hva er som gjør at jeg er meg? På hvilket grunnlag bedømmer vi hverandre og hvordan er dette sammenlignet med Guds syn? Hvorfor trenger alle Gud..?
Det var en flott stund, og lederne kunne etterpå ikke få uttrykket nok ganger hvor bra det var for ungdommene å være i kontakt med rollemodeller som står for en sunn aktiv kristen livsforståelse, noe de kan relatere til.
Jeg tror vi alle har ungdommer rundt oss vi er rollemodeller for. Så altfor ofte oppdager vi ikke hvilken enorm betydning våre liv kan ha for andre, ofte yngre, mennesker rundt oss. Hvis vi våger å være tydelige kan vi gjøre ting mye lettere for de som ser opp til oss.

Så til den kjipe nyheten.
I går kveld skulle vi ha vårt første større show, en såkalt "satelite". Under oppvarmingen skjedde det fatale: jeg fikk en vridning i det venstre kneet mitt. Resultatet er at jeg ikke kan sette tyngden på det benet når jeg strekker det ut. Ikke særlig gunstig med tanke på å stå på rulleskøyter. Jeg stod over det showet. Og dro på sykehuset etterpå. Etter nøye eksaminering og røntgen, konstaterte legen at jeg har strukket et leddbånd i kneet og har som et resultat av det også fått væske under kneskålen. Det behøver ikke være en langvarig skade, men han sa at jeg måtte ta det rolig noen dager. Forhåpentligvis, med nok hvile og smertestillende tabletter vil alt ordne seg i løpet av noen dager, mente han. Det håper jeg inderlig. Jeg hinker rundt her så godt jeg kan.
Min første reaksjon var at jeg ble helt knust. Jeg ville bare gjemme meg i en krok og grine. Dette skulle være starten på de showene der jeg føler jeg har noe å bidra med. Fra å med i går har vi mye større setup på showene og dermed mer å boltre oss på. Det var dette jeg hadde sett frem til...
Og nå tyder mye på at jeg er satt på sidelinjen resten av denne tour'en...

Jeg har bedt mye over dette det siste døgnet og spurt Gud om hvorfor dette kunne skje...
Jeg har ikke fått noe godt svar på akkurat det enda. Men jeg har fått tilbake gnisten. Jeg har bestemt meg for å ikke la dette ta bort gleden min. Det er mange andre ting jeg kan bidra med fortsatt, noe som forøvrig ble veldig tydelig for meg da jeg ble brukt til å oversette et portugisisk vitnesbyrd på showet igår.
Det handler ikke om enkeltpersoners prestasjoner, men om måten Gud virker gjennom teamet som en helhet. Jeg har fortsatt en viktig rolle, om enn ikke så synlig lenger.

Jeg er også blitt påminnet om hvor uendelig god Gud har vært mot meg gjennom hele livet mitt. På mange måter føler jeg det nesten egoistisk av meg å klage over en liten kneskade nå. Som om jeg har krav på at jeg skal være skadefri. Jeg velger å bruke denne erfaringen til å teste min egen karakter, til å vokse og bli sterkere.
Jeg tror måten vi forholder oss til de erfaringer vi gjør i livet enten bringer oss nærmere Gud eller fjerner oss fra Ham. Vi blir enten styrket eller svekket. Tror ikke det går an å forholde seg nøytral til det som skjer i ens eget liv... Derfor har vi alle et ansvar til å sørge for at alt som skjer, selv det som ikke er så bra, leder oss nærmere Gud.
Dette akter jeg å gjøre.

(Når dette er sagt så håper jeg fortsatt at kneet mitt skal bli så bra innen torsdag kveld at jeg kan delta i hovedshowet vårt. Dette er et tips til alle dere som har gått tom for bønneemner i det siste...hehe)

Fear of man.

Menneskefrykt er no' kjipe greier.
Hvorfor er vi så opptatt av hva andre tenker om oss til enhver tid..?
Det er ganske tåpelig når man ser det litt i perspektiv... Men på tross av dette tror jeg dette er noe som styrer oss mer enn vi er klar over.
Hva kan vi gjøre for å frigjøre oss fra slike hindringer?
Hva kan vi gjøre for å oppleve en ekte frihet i forhold til andre mennesker?

Gal. 5,1: Til frihet har Kristus frigjort oss.

Hva innebærer en slik frihet rent praktisk i våre liv?
Hva har vi gått glipp av så langt?
Jeg kan bare drømme om hvilken kraft og autoritet vi ville ha representert dersom vi virkelig forstod implikasjonene av Jesu frigjøringsverk... Dersom vi helhjertet kunne leve i en realistisk virkelighetsoppfatning som annerkjente kristendommens evighetsperspektiv...
Jeg tror det er mulig. Det er mulig å leve radikalt.
Som min kjære klassekamerat Philip sa en gang: sekter og vranglærere har ikke monopol på en radikal livstil.
Jeg tror vi kan lære noe av dem. Av mormonerne. Av Jehovas Vitner. Av fundamentalister av diverse slag.
De har ikke funnet sannheten, men de kjemper for det de tror på.
Alt for mange kristne (meg inkludert) er for det meste lunkne. Vi tør ikke skille oss ut. Vi tør ikke være lys i en mørk verden. Vi vil helst passe inn. Vi er redd for hva folk mener om oss. Det er tragisk...
Tenk på hvor anderledes kirka hadde sett ut dersom de kristne våget å leve ut troen i praksis. Hva kunne vi oppnå dersom vi for èn eneste dag ikke var opptatt av andres meninger, men heller opptatt av deres frelse?
Hva hadde skjedd dersom vi kunne elske vår neste uten å frykte konsekvensene?

Jeg kjenner meg igjen i dette, og det er noe jeg har jobbet bevisst med i mitt eget liv. Kanskje flere av dere andre også har erfaringer med dette. Vi nordmenn er jo som regel eksperter i janteloven...

Our deepest fear is not that we are inadequate. Our deepest fear is that we are powerful beyond measure. It is our light, not our darkness, that most frightens us. We ask ourselves, who am I to be brilliant, gorgeous, talented, and fabulous?
Actually, who are you not to be? You are a child of God. Your playing small doesn't serve the world. There's nothing enlightened about shrinking so that other people won't feel insecure around you. We are all meant to shine, as children do. We are born to make manifest the glory of God that is within us. It's not just in some of us, it's in everyone. And as we let our own light shine, we unconsciously give other people permission to do the same. As we are liberated from our own fear, our presence automatically liberates others."
- Nelson Mandela

School assembly update.

Yup.
Nok en dag er over og her kommer rapporten.
De siste par dagene har vi reist rundt på skoler og holdt school assemblies.
Dette er på mange måter provisoriske greier. Vi tar noen små hopp og en rail med til skolene og holder en liten oppvisning. Danserne danser litt, breakerne breaker litt, DJ'en spinner noen skiver, og skaterne skater litt.
Inni mellom holder vi vitnesbyrd og oppmuntrer ungdommene med det vi har opplevd i vårt eget liv. Det er som regel flotte samlinger.
Rent sportslig er det litt frustrerende for meg noen ganger. Jeg er den eneste på rulleskøyter og "lider" dermed litt under det. Plassen vi har til rådighet på skolene varierer veldig. Som regel er det ikke mye plass... Så det gjør det mye lettere for skaterne å gjøre såkalte "flatland" triks (diverse triks på bar mark). Det er ikke mye man kan gjøre med rulleskøyter på flatmark... så noen ganger føler jeg meg litt malplassert. Denne følelsen forsvinner fort når jeg husker på hvorfor jeg er her. Ikke for å vise meg frem, men for å vise disse ungdommene litt av Gud.

Idag hadde jeg et av vitnesbyrdene på en av skolene. Denne gangen var vi på en barneskole og alderstrinnet var fra rundt 7 til rundt 10 år. Jeg snakket om tilgivelse. Jeg fikk god kontakt med dem og alle de 150 ungene satt musestille med store øyne og hørte på alt sammen. Det var en flott opplevelse. Jeg følte jeg fikk sagt noe som kanskje kunne bety noe for noen av dem. Vi fikk beskjed av lærerne at de fleste av elevene ved denne skolen kom fra ganske tøffe bakgrunner med splittede hjem og mye alkoholisme og mishandling.
Det fikk meg til å se enda større på den æren det var å få lov til å stå der å oppmuntre dem på denne måten. Responsen fra alle lærerne er overveldende på alle skolene. De ser hvilken enorm påvirkningskraft vi kan ha på ungdommene.
Til nå har vi vært på rundt 10 skoler. Vi har fortsatt flere dager igjen.
Det vi håper på er at så mange som bare mulig kommer til hovedshowene våre. Der blir de utfordret mer direkte. Der blir det forklart mer i detalj hva det hele går ut på; hvorfor vi i det hele tatt er i Skottland nå: Gud tilbyr sin kjærlighet og tilgivelse til sårede og ufullkomne mennesker. Det er tragisk når ikke folk er klar over viktigheten av dette. Det er enda mer tragisk å ikke godta en slik gave...

Jeg ser virkelig frem til de hovedshowene. Der har vi også fullt skatepark setup og mer å boltre oss på som skatere. Blir bra. Forhåpentligvis får jeg testa ut litt nye ting som jeg trente på i "skum-bassenget" (se forrige blog).
Første virkelige utfordring på skatefronten blir en skate-demo vi skal ha i en lokal skatepark på lørdag. Jeg merker fraværet av andre på rulleskøyter som jeg kan "støtte" meg på, men jeg får gjøre mitt beste. Jeg merker at jeg holder litt tilbake, i frykt for skader før hovedshowet. Det er da det gjelder.
jeje.

Jeg blir utfordret på mange plan.
Jeg føler jeg blir ledet av Gud.
Jeg kjenner jeg lever.

Skatepark goodness.

Igår hadde jeg min beste skatepark opplevelse noensinne. Tror jeg.
Vi hadde en fridag og skaterne utnyttet friheten til å dra til Glasgow for å skate.
Planen var å dra til Unit 23 Skatepark.
Det regnet, så da passet det flott at parken er innendørs.
Parken var enorm. Tre digre industrihaller fylt med ulike ramper, funboxer, streetcourses, rails, etc, etc. Vi storkoste oss.

Kanskje det vi moret oss mest med var parkens "foam pit". Det er et stort basseng med skumgummi. Foran dette var et stort tårn for å få fart mot en "launch box" (stort hopp). Med andre ord: uendelige muligheter til å teste ut alle mulige triks man aldri ville ha mot til å teste ut på et vanlig hopp. :-) Det var fantastisk. Enkle gleder. Et hopp. Masse skumgummi. O fryd og gammen.
Jeg digger slik morro.
Jeg er ganske sikker på at Gud digger det også.

Hva digger du?

Boot camp ferdig.

Yes. Da er bootcampen (forberedelsesdager) ferdig. Danserne er ferdig med finpussen på dansene deres. Skaterne har alle kommet og vi har fått litt tid i skateparken (ikke så veldig masse). Vi har også hatt 2 hele dager med bønn og lovsang på tvers av de tre teamene som er her: GX International (mitt team), Island Breeze, Team Extreme. Det har vært flott å bli litt bedre kjent med folk fra de andre teamene. Jeg tror også det har vært veldig viktig for de kommende ukene å starte turneen i bønn og lovsang. Jeg ble spurt om å lede lovsangen, noe som jeg sa meg villig til. Det var en flott opplevelse.
Til slutt hadde vi igår en utsendelses-gudstjeneste, der vi offisielt ble ønsket velkommen og ble bedt for av de lokale menighetene i området. Det var en sterk gudstjeneste. Etterpå ble vi alle inviet i skotsk kultur med en helaften Ceilidh, som er et annet ord for hel-skotsk danse-party. hehe. Kjempemorro. Vi danset skotsk dans ut i de sene nattetimer med de lokale menighetsarbedeiderne og storkoste oss.

På mandag starter alvoret. Eller morroa, alt ettersom. Da begynner vi med såkalte "school assemblies". Det er fellessamlinger på skoler. Vi skal ha massevis av slike de neste to ukene. Massevis. Og dermed mange anledninger til å snakke med ungdommer og forhåpentligvis få bety noe for dem. Og ikke minst gir det oss en anledning til å invitere dem til hovedshowet vårt den 2.november.

Vi har det veldig bra.
Nå er vi klar for hardkjør de neste to ukene.
Tid for mat her.

Jeg fikk en ny venn idag.

Jeg fikk en ny venn idag. Flere faktisk, men en som pekte seg ut.
Pekte seg ut i alder, visdom og godhet.

Jesse (teamlederen) og jeg, de to eneste skaterne her foreløpig, dro til den lokale skateparken idag: Evolution Skatepark. Denne parken er Storbritanias største utendørs betongpark skatepark med flombelysning. Ganske imponerende, spesielt med tanke på den lille byen den ligger i. Jeg har aldri vært no'n kløpper i betongparker, men dette var jo en gylden anledning til å trene litt. (Den 28.okt skal vi ha en såkalt "demo" i denne parken, med skateoppvisning, breakdance og vitnesbyrd, så det er smart å få "godfølelsen" med en gang.)
Etter kun kort tid måtte Jesse stikke med bilen for å hente noen dansere eller fikse et eller annet. Han gav meg en bussbillett og ba meg komme meg "hjem" på egen hånd. Det viste seg at sammen med bilen tok han også sekken min med mobil, penger, adresser osv...
Vil du ha telefonnummeret mitt, spurte han?
naaaahh...det blir like spennende uten, svarte jeg.
Alene i fremmed land. 1 bussbillett. Ingen peiling.
haha... det ble jommen meg et lite eventyr, som jeg nå vil fortelle.

Det begynte å bli mørkt og på tross av at jeg begynte å få god kontakt med flere av de lokale skaterne, fant jeg ut at det nok var smart å vende nesa hjemover. Etter littegrann forvirring om hvilken vei jeg faktisk skulle dra, fant jeg en fin liten bussholdeplass med riktig bussnummer. Etter nøye eksaminering av bussruteplanen på veggen konkluderte jeg med at ja, rute 585 kjører forbi Seamill Hydro, som var det eneste navnet jeg hadde fått med meg. UOI basen heter YWAM Seamill, så dette måtte være riktig.

Jeg kikket på ruteplanen. Det går en buss 19:01.
Klokka mi lå også i sekken i bilen, så jeg spurte en forbipasserende om tida.
19:04. Oh well. Da får jeg vente til neste buss 19:31.
Jeg er god til å vente. Pleier i hvertfall det. Men jeg tok ikke det skotske været i betraktning...
(Geografisk opplysning: Byen vi befinner oss i, West Kilbryde, ligger ved sjøen. Det betyr mye kjølig luft fra havet. Kjølig luft.)
Jeg stod der da. Ventet på buss 585. Og smilte til meg selv. Jakka mi lå også i bilen. Sammen med alt annet jeg hadde bruk for nå... Jeg humret. Jeg hadde ihvertfall en bussbillett.
30 minutter er normalt sett ikke veldig lenge. Men når småsvette skateklær forvandles til kjøle-elementer mot huden i den skotske høstvinden, går tida litt senere. Men-men.
Bussen kom jo til slutt.
Og kjørte rett forbi meg!
Jeg stod der og veivet med armenene, men bussen sakket ikke engang på farten! Bare dundret forbi meg.
okei..? tenkte jeg.
Hadde ikke noe annet valg enn å vente på neste buss. 30 min til i kulda.
Jeg gjorde mitt beste for å holde meg i bevegelse, mens jeg prøvde å legge en plan for hvordan jeg skulle få den neste bussen til å stoppe for meg.
Spille død..? nei, da ser han meg kanskje ikke engang.
Hoppe ut i veien..? nei..det kan jo bli litt farlig....
hm...
Mens jeg stod funderte på dette, kom en av de lokale skaterne, som jeg hadde prata littegrann med i parken, forbi. Jeg spurte ham hva han pleide å gjøre for å få bussen til å stoppe..haha.. Hadde de et utspekulert skotsk buss-stoppe-tegn? Han lo.
Det hørtes rart ut, bussen skulle ha stoppet, mente han.
jaja. Da hadde jeg i hvertfall ikke gjort no' galt.
- Hvilken buss skal du ta, spurte han.
- 585. Jeg skal til Seamill.
Han tittet opp på bussbua jeg stod under og smilte.
- Bussen stopper ikke her, sa han, Selv om det riktige nummeret står på veggen, så stopper den ikke her. Ikke spør meg hvorfor. Sånn er det bare.
- haha... Ikke rart den bare dundret forbi meg da... Jeg kunne ha blitt stående her hele natta.

Så han tok følge med meg til det riktige busstoppet. Og sørget for å bekrefte at det faktisk gikk en buss. Så gikk han.
Godt å ha venner, tenkte jeg. Selv om man bare har kjent dem i litt over en time.
Bussen kom og jeg rakte stolt frem den forhåndskjøpte billetten min.
Sjåføren bare så rart på meg.
-You can't use that here, lad.
Jeg gjorde mitt aller beste for å forstå hva han sa. Skotsk må være et av de vanskeligste språkene å forstå, ganske enkelt fordi de forventer at du forstår det, det er jo engelsk. Men i realiteten høres det mer ut som russisk, synes jeg. De åpner nesten ikke munnen når de snakker og ordene flyter inn i hverandre. I tillegg snakker de veldig fort.
Etter 5 sekunder med rask intern oversettelse forsto jeg at det han prøvde å si var at han nektet meg adgang på bussen med billetten min! Det viste seg at billetten min kun var gyldig på en spesiell type buss, og siste buss av det slaget var gått for dagen.
-You'll have to pay your fee or wait till tomorrow morning, sa sjåføren.
Tanken på å stå ute flere timer til i den kalde høstnatta fristet ikke særlig...
Så jeg prøvde trumf-kortet mitt:
- ehm...You see, I'm Norwegian...I have never been here before... I don't have any money...
- Sorry, lad, you have to pay for your fare.
Han virket bestemt. Forhandlinger var nytteløse.
Jeg tok en rask kalkulering av hvor lang tid det ville ta å gå hjem. Tja... det måtte i hvertfall være 3-4 timer... men jeg visst jo ikke veien engang, så det kunne fort bli mer enn det.
Jeg så meg raskt omkring for å finne en utvei av denne knipa.
Bak meg hørte jeg en gammel dame som prøvde å si et eller annet. Jeg snudde meg og så en søt liten bestemor med en krakk i den ene hånden og en "rulle-veske" i den andre.
- How much is the ticket, spurte hun sjåføren, I'll pay for the wee lad.
Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere. Hun reddet virkelig skinnet mitt. Jeg rotet i lommene for å se hva jeg hadde å tilby henne i retur. Lommene var tomme. Alt jeg hadde var en ubrukelig bussbillett.
- Thank you, thank you so much, sa jeg med det nærmeste jeg kunne komme en skotsk aksent, You saved my life.
- Don't worry, lad, I just hope someone would do the same for me, sa hun med et stort smil.
Det viste seg at hun skulle til nesten samme sted som meg. Seamill.
På bussen ble vi sittende ved siden av hverandre og prate. Hun tok seg av pratinga. Jeg lyttet. Konklusjonen min var at jeg virkelig ikke forstod 80-90% av det hun sa. Skotsk er vanskelig å forstå. Gamle skotske damer er enda vanskeligere. Så når hun smilte, smilte jeg. Når hun lo, lo jeg også. Det funket ganske bra.
- Thank you so much for your help, God bless you, sa jeg i det jeg hjalp henne av bussen på stoppet hennes.
- God bless you too, sa hun og hun tuslet inn i høstmørket.

Den nye vennen min bor i en trailerpark. Altså ikke i et eget hus, men i en slags campingvogn. Det er billigere. Hun virket glad over å ha et sted å bo.
Og hun hadde mer enn nok kjærlighet og vennlighet til både å betale billetten min og dele av tiden sin til å prate med meg. Handlingene hennes snakket tydeligere enn språket hennes. Jeg skjønte ikke alt hva hun sa, men jeg forstod veldig godt hva hjertet hennes uttrykte.
Slike ting får en til å tenke...
Hun trengte ikke å hjelpe meg. Men hun gjorde det helt frivillig. Jeg hadde absolutt ingenting å gi henne tilbake. Men hun gav meg det jeg trengte likevel.
Hvem er din neste, spurte Jesus...
Denne dama hadde skjønt noe de flest av oss så altfor ofte glemmer... Hun var ikke oppslukt av egne behov og mangler. Hun brydde seg.

Gjør jeg?

Jeg fant omsider tilbake til basen der resten av teamet nå var samlet.
Men i tankene hadde jeg fortsatt en liten skotsk dame med et veldig stort hjerte...

Skottland - yay matey!

Jepp.
Da er jeg vel fremme i Skottland.
Jeg ble godt mottatt av danseteamet. De har allerede vært her nesten en uke på "bootcamp" for å øve inn all koreografi og slikt. Resten av skaterne kommer om noen dager. Jeg tok turen litt tidligere enn streng talt nødvendig, ganske enkelt fordi jeg sparte masse penger ved å komme nå. Jeg fikk en billett gjennom RyanAir til 44,- (+ et par hundre kroner i flyskatt). Digg det, ass!

Vi bor for øyeblikket på en base som Ungdom i Oppdrag driver her, YWAM Seamill. Og stedet er bokstavelig talt et slott. Eller et enormt herskapshus. Eller no' lignende. Ufattelig kult.

Jeje.
Været har vært bra så langt, og jeg ser frem til de kommende ukene.
Mye spennende som ligger foran.
Det er mange flotte folk i teamet og det blir bra å bli bedre kjente med dem også.
Gleder meg også til skaterne kommer. Kjenner et par av dem ganske godt. Lenge siden jeg har sett dem.

Her er en hjemmeside som er opprettet for denne turneen, med PR-video og greier:
http://www.impactworldtour.co.uk

"Hva skal barnet hete?"

Som noen av dere kanskje vet jobber jeg på 1880 Telefonkatalogen.
I en passe monoton, hjernedød, og ensformig arbeidsdag er de ufattelig rare navnene som dukker opp med på å gjøre det hele ganske så mye mer morro..hehe. Jeg tenkte jeg ville dele noen av de fantastiske navnene vi har her i landet:

Jeg tror jeg får holde meg til et knippe guttenavn i første rekke:
*Godtskalk *Målfinn *Såve *Frøystein *Sefin *Olo *Veikko *Sjønne *Uffe *Sæming *Sigstein *Hadle *Herleik *Bør *Lae *Notto *Brodd *Brynte *Momme *Svale *Via *Gyrd *Såve *Fordel *Vald *Desiderius *Frøystein *Sæfinn *Olo *Fuse *Offer *Veikko *Sørve *Gamal *Vardju *Sømjo *Sjønne *Uffe *Sæming *Gjurd *Sigstein *Ivo *Hadle *Herleik *Bobde *Bør *Lae *Notto *Ljøl *Brodd *Sjøvar *Lydvor *Brynte *Skjoldvor *Skak *Skjølle *Svale *Joleik *Ib *Jetvard *Over *Mønikus *Nelberg *Synvis *Tauno *Nup *Vehjelm *Goggen *Ottin *Sjovat *Åne *Tjodrek *Utyrme *Teobald *Na *Tankred *Vrål *Vrold *Vrei *Nedolf *Vodju *Vier *Ytorm *Valtjov *Vilken

Her er det muligheter for mange flotte kombinasjoner..hehe.
F.eks. Over-Såve, Uffe-Vrål, Vilken Bør, Sjønne Herleik, Nup Desiderius, Via Vald, Gamal Svale, Ib Na, Teobald Nedolf. Listen tar ikke slutt...haha...

Her er noen andre utvalgte godtbiter fra opplysningsverden:
- Noffi Ringnes
- 3-4 stykker har "Isbilen" til etternavn.
- Laura Indianna Jensen
- Lydia Nalen (les sakte..)
- Kjønik Kjøniksen
- Eric Otto Toogood
- Van Teth Seng
- Rosa Bleie
- Alfons Karl Hans Josef Nølle



hehe.
Små barn store gleder.

Jeg har forresten fått skøytene nå.
De er fantastiske.
O fryd og gammen.

Heimevernet.

Som noen av dere kanskje vet har jeg allerede fullført min førstegangstjeneste. Jeg tjenestegjorde som sanitetssoldat i luftforsvaret i Bodø. Jeg hadde en flott tjeneste og stort sett en bra opplevelse med å være i militæret. Etter militæret dro jeg rett til Montana på bibelskole (SBS). Mens jeg var der fikk jeg et brev med masse informasjon fra Heimevernet om at de trengte sanitetspersonell til innsatsstyrkene deres og at de håpet jeg hadde lyst til å søke meg inn der. Jeg hadde verken lyst eller anledning så jeg søkte selfølgelig ikke. Nå, derimot, har jeg nettopp fått nytt brev, denne gang med ordre om oppmøte til "oppkledningsøvelse" 6.februar.
Jeg sendte mail til Vernepliktsverket for å få svar på hva dette var for no'. Jeg har jo fullført førstegangstjenesten, hvorfor får jeg ny innkalling?!
Svaret fikk jeg idag. Ikke god lesning...
Stortinget har fastsatt at den totale lengden av ordinær tjeneste i fredstid er 17 måneder (jeg fatter ikke hvorfor alle bare har 12 måneder..) Det betyr at Forsvaret fortsatt har 220 dager de kan "disponere" meg. Jeg har aldri hørt om noen andre som har blitt innkalt etter fullført førstegangstjeneste på denne måten... sukk.
De hadde gått gjennom rullebladene og kvalifikasjonene til soldater og plukket ut folk de ønsket tilbake. I løpet av tjenesten min ble jeg i tre ulike tropper kåret til beste soldat, jeg har toppresultater fra Forsvarets Sanitetsutdannelse og ble også utnevnt til korporal, og jeg innser at dette nå teller negativt for meg...Jeg er håndplukket til noe jeg på det nåværende tidspunkt ikke ønsker i det hele tatt...
Jeg vet fortsatt lite om hva denne tjenesten innebærer. Kanskje er det ukesøvelser nå og da? Kanskje er det 4 måneder til våren? Må jeg droppe studiene neste år? Må jeg avlyse det planlagte Englandsoppholdet mitt til våren? Aner ikke.
Akkurat nå er jeg bare veldig frustrert og oppgitt.
Men jeg er samtidig trygg på at Gud har kontrollen. Litt merkelig kombinasjon egentlig... følelsene kolliderer litt inni meg. Skuffelse over det som skjer, men samtidig dyp tiltro til at uansett hvor jeg befinner meg i denne verden er jeg en del av Guds plan. Jeg erfarte på mange måter at Gud brukte meg i min førstegangstjeneste, der jeg som regel var eneste kristen i soldatgjengen. Kanskje har Gud mer på lager i slike sammenhenger? Kanskje vil Gud, gjennom meg, røre ved flere mennesker? Til syvende og sist er det betryggende å vite at "alt tjener til det gode for dem som elsker Gud" (Rom 8,28).
Min bønn er at jeg måtte være villig til å gå den veien Han ønsker for meg og ikke la mine egne ferdigtenkte planer komme i veien for Hans plan.
Jeg lever for Ham og velger å stole på at Han vet hva Han gjør.

Kjære Gud, ta hånden min.
Slipp den aldri ut av din.
Led meg på min vei idag
gjør meg trygg og god og glad.
Amen.

Impact World Tour - Scotland

Mandag om en uke drar jeg altså til Skottland for å være der til uti begynnelsen av november. Jeg skal være med noe som heter Impact World Tour. Dette er en større organisasjon som igjen er delt inn i flere team. Teamet mitt kaller seg GX International. For de som aldri har hørt om det før så er Impact World Tour en stor evangeliseringskampanje affiliert med Ungdom i Oppdrag. Hele kampanjen består av flere team (Team Xtreme, Island Breeze, GX International og Death&Desire). De forskjellige teamene har ulike målgrupper, men visjonen til GX er å nå ut til ungdomskulturen gjennom bruk av ekstremsporter (skateboarding, inline, BMX, FMX) og hiphop-elementer (breakdancing, rapping, DJ'ing). Arbeidet er helt og holdent sentrert rundt budskapet om Jesus, men tar i bruk uttrykksmåter som dagens unge kan forholde seg til og forstå. Jeg har stor tro på mulighetene som ligger i å gjøre evangeliet relevant for mennesker som ikke har forutsetninger for å forstå den tradisjonelle "kjedelige" fremstillingen av livet med Jesus.

"If you preach the Gospel and do not relate it to the issues of the day, you're not preaching the Gospel at all." - Martin Luther

Fallgruven man må passe seg for i et arbeid som dette er at ikke alt bare blir et forrykende show og at folk dermed blir lurt inn i noe de ikke helt skjønner. Det er lett å bli imponert over dyktige utøvere eller proff lyd&lys. Utfordringen vår er å være så tydelige på hva folkuset er at det ikke er slike overfladiske ting folk husker, men at de derimot erfarer et møte med Jesus og får hjelp til å vokse som troende. Der er IWT gode. De samarbeider tett med lokale menigheter og har et stort lokalt støtteapparat rundt arrangementene. Alt for ofte ser man negative resultater av måten noen team kommer og bare reiser igjen uten å legge et skikkelig grunnlag for dem som ønsker å lære mer om Jesus...


Måten denne turneen kommer til å fungere på, slik som det normalt blir gjort, er at vi reiser rundt på skoler og skateparker (og andre steder der unge mennesker samles) og har mindre "demo'er". En liten oppvisning av no' slag, med skating og breakdancing, etterfulgt av vitnesbyrd og appeller. Noen skoler er strenge på hva vi har lov til å si, så noen ganger blir det type "don't do drugs"-appeller, andre ganger blir det "Jesus changed my life"-vitnesbyrd.
I helgene setter vi opp show i stort format. Leier gjerne en stadion eller stor idrettshall og fyller den til randen. Når vi har vår egen arena er vi også friere til hva vi sier. Så da blir det evangeliet i klartekst, i tillegg til et mer teknisk avansert show.

Min rolle i dette teamet er at jeg står på rulleskøyter.
Denne turneen blir ekstra utfordrende siden det viser seg at jeg er den eneste på skøyter denne gangen. Det pleier alltid å være flere skateboardere uansett, men det blir jo et ekstra "sportslig" ansvar som hviler på meg når jeg nå blir den eneste på skøyter. I tillegg har jeg jo gått og ventet på de nye skøytene mine etter at jeg ødela begge de gamle. Så oppladningen til denne turneen har ikke vært den beste. Har ikke fått trent så mye som jeg nok skulle ønske. Men jeg er samtidig veldig sikker på at Gud har kontrollen. Det er ufattelig deilig å kunne stole på Hans trofasthet. Slår aldri feil. Jeg har nådd det punktet (på mange områder av livet) der jeg blir mer og mer oppmerksom på min egen utilstrekkelighet og Guds totale allmakt. For et fantastisk paradoks vi lever i som kristne. Når vi innser vår svakhet kan vi oppleve Guds styrke... Når vi erkjenner våre mangler kan vi erfare Guds overflod...
Jeg er overbevist om at Gud kan bruke meg i min svakhet, for hans styrke fullendes i nettopp en slik svakhet.

Om du kjenner denne Jesus... be gjerne for oss.
Om du ikke kjenner Ham... spør meg om Ham.

Jeg skal prøve å oppdatere bloggen med bilder og info så godt jeg kan underveis.



Impact World Tour
GX International
IWT Scotland

Enkle gleder.

Har du noen gang gledet deg så mye over en liten ting at du ikke greier å konsentrere deg?
Så mye at nattesøvnen blir underodnet?
Noen gang levd i en slik forventning til noe som skal skje at andre (kanskje viktigere) ting blir helt uvesentlige?

Jeg pleide å være sånn da jeg var yngre. Jeg gledet meg sånn til jul at jeg ble fysisk dårlig. Rett og slett syk. Til familiens underholdning. Og bestemors bekymring.

Nå er ikke jul så altoverskyggende viktig lenger, men jeg opplever stadig å glede meg grenseløst over enkle ting. Det ferskeste eksemplet som tar nattesøvnen min nå om dagen er de nye skøytene mine som er på vei i posten. De er hvite. Som på bildet under. Jeg gleder meg så sinnsykt at jeg blir helt gal. :-) På en veldig god måte.
Og jeg fryder meg over det at en ussel liten ting som nye rulleskøyter kan gi så mye glede.



Ringte postens kundesenter idag for å høre hvor langt de er kommet i systemet. De ankommer Kristiansand tidligst onsdag. Med andre ord, 2 dager/netter til med endeløs begeistring og forventning.

Jeg takker også Gud for at de kommer tidsnok, før jeg drar til Skotland i neste uke.
Detaljene rundt det får bli en annen blog.

Blog #1.

Well.
I officially have a blog. Not only do I have a website, a myspace, and several other web-thingys, but I now also have a blog. Swell.
It was initially merely a way of being able to comment my friend Molly's blog, but hey, now I think I might actually start to use it. I have found that while all my American friends have MySpace, it seems like a ton of my Norwegian friends have blogs. So in order to please you all, I will try to be as versatile as I can...haha...

I hope to use this primarily when I am travelling and friends and family would like to hear updates on what I am doing. Heck, I might even give updates on what I am doing when at home as well. If I have something to say.
Regardless, somehow a blog seems easier to manage when abroad than doing the mass email deal.

So yeah.
This is just the first post.
More to come.
In the meantime you should remember:

"Those who know why they live can endure pretty much any how."